Informasjon om nakkeslengskader, behandling og kostnader

Nakken er den mest fleksible delen av ryggraden. Den er bygget slik at hodet kan snus i omtrent alle retninger. Men fleksibiliteten gjør også dette området ekstra utsatt for skade. Det er tre hovedformer for skade som kan oppstå i en nakkeskadeulykke: Muskelskade, nerveskade og leddskade kan oppstå når nakken blir overstrukket. Allikevel kjenner man ikke til akkurat hva skadene består av hos dem som får kroniske plager. Årlig meldes det inn ca. 5.000 nakkeslengskader til norske forsikringsselskaper. Landsforeningen for nakkeskadde mener tallet er mye høyere fordi mange blir skadet på andre måter enn i bilulykker. De opererer med et anslag på 26.000 nakkeskader i Norge hvert år. Av disse blir omlag 1.300 varig invalidisert og 400 blir helt arbeidsuføre.

FFMS er det eneste senteret i Norge som kan tilby diagnostisering og rehabilitering av nakkefunksjon etter nakkeskade i standardisert testutstyr som er vitenskapelig dokumentert.

Vi vet at nakkeslengskader koster Norge milliarder av kroner i året i form av syke- og trygdepenger, manglende deltagelse i arbeidlivet, medisiner på blå resept, refusjon av egenandeler m.m. I tillegg belastes tusenvis av norske borgere med smerter og traumer på grunn av skadene. Det som er mindre kjent, er at det kun finnes ett eneste miljø her i landet som kan vise til målbare resultater over tid i behandlingen av slike skader.

Firda fysikalsk-medisinsk senter mener problemet ikke er psykisk - men fysisk!

Tidligere foretatte studier av nakkeslengskader etter biluhell har vært basert på selvrapporterte symptomer og plager. Det har vært vanskelig å vise til fysiske tegn eller funn som indikerer en organisk skade hos disse pasientene. Det har også vært vanskelig å synliggjøre at personenes symptomer og plager virkelig er konsekvenser etter nakketraume.

Gjennom etableringen og utviklingen av Firda fysikalsk-medisinsk senter kan Bertel Rune Kaale og hans kolleger vise til bedring hos 90% av pasientene - og hele 70% har kunnet gå tilbake til lønnet arbeid, helt eller delvis.

I det klinisk diagnostiske arbeidet har en ofte konkludert med at symptomene oftere har hatt en psykologisk/psykososial forklaring enn en fysisk forklaring. Mange pasienter fikk beskjed om at problemet ikke lå i fysikken deres, men i sjelelivet. Nakkeslengskader ble omtalt som alt fra psykiske/psykosomatiske reaksjoner på ulykkeshendelsen, til mer spesielle freudianske tolkninger. Uansett ble det fra forsikringsselskapenes leger vist til at de fysiske plagene ikke kunne relateres til ulykker pasientene hadde vært utsatt for. Og hvem skulle klare å motbevise de medisinsk sakkyndige?

Bertel Rune Kaale ved Firda fysikalsk-medisinsk senter (FFMS) vektlegger at problemet ofte er av fysisk art. FFMS er et senter lokalisert til Sandane i Sogn og Fjordane fylke. Senteret har arbeidet med fagutvikling rettet mot personer med nakkeskader siden 1991, og har utviklet unik spesialkompetanse på undersøking og rehabilitering for dette fagområdet.

FFMS er det eneste senteret i Norge som kan tilby diagnostisering og rehabilitering av nakkefunksjon etter nakkeskade i standardisert testutstyr som er vitenskapelig dokumentert.[1] [2]

Gjennom etableringen og utviklingen av Firda fysikalsk-medisinsk senter kan Bertel Rune Kaale og hans kolleger vise til bedring hos 90% av pasientene - og hele 70% har kunnet gå tilbake til lønnet arbeid, helt eller delvis.

Hva er annerledes med behandlingen ved Firda fysikalsk-medisinsk senter?

Kaale mener at når leddbåndene og muskulaturen i nakken blir svekket, klarer ikke lenger nakken å bære vekten av hodet. Musklene blir overanstrengte og smertene kommer. Hvis man finner ut hvor funksjonsendringen/skaden sitter, er det mulig å lage et treningsopplegg som styrker de små musklene i området, og slik kompenserer for forandringene i leddbåndet.

Kaale disputerte den 13. November 2009 for PhD-graden ved universitetet i Bergen med avhandlingen: “Clinical aspects in the late stage of whiplash injury”.

Kaale disputerte den 13. November 2009 for PhD-graden ved universitetet i Bergen med avhandlingen: “Clinical aspects in the late stage of whiplash injury”. Resultatet fra dette studiet tyder på at det foreligger forandringer på leddbånd og membraner i overgangen mellom nakke og hode hos pasienter med whiplash-plager.

Han håper doktoravhandlingen hans fører til at nakkeslengpasienter blir tatt i mot på en annen måte av helsevesenet i fremtiden, og at hans metoder blir tatt i bruk for å skille ut den gruppen som står i fare for å utvikle et kronisk nakkeslengsyndrom.

Han mener at nakkesleng ikke burde være så mye mer mystisk enn for eksempel en korsbåndskade. Skader man korsbåndet i kneet, har alle i helsevesenet en felles oppfatning av hva som må gjøres; man får en diagnose og behandling med en gang. Men slik er det altså ikke med nakkesleng. Man risikerer at legen sender pasienten hjem og sier en har psykiske problemer.

Aktuell undersøking og rehabilitering hos FFMS

Alle som har behov for det blir undersøkt og senere trent i Multi Cervical Unit (MCU). Dette er den eneste nakkemaskin i landet som på en presis måte undersøker, og senere trener, leddfunksjon med muskulatur på en særskilt nøyaktig måte. All trening skjer i sittende, belastet nakke/hodestilling. Det er viktig å trene opp mot naturlige belastningsforhold, i passe dosert tilnærming. Dette til forskjell fra andre metoder der man velger å la pasientene trene i liggende stillinger. En taper da leddkontakt, og aktuell nakketrening taper på samspillet mellom muskulær aktivitet koblet opp mot naturlig leddfunksjon.

Videre mener Kaale det er svært viktig at all manuell behandling kommer til rett tid, med rett valg av teknikk. Over tid har en registrert overdimensjonerte tiltak, ofte til feil tid mht manipulasjoner, uttalte bløtdelsteknikker og feilslåtte treningsmodeller. Disse behandlings- og treningsteknikkene kan da ofte være mer til skade enn gagn. Opptrening i MCU, manuell behandling og andre treningstiltak krever individuell oppfølging. Det betyr at en terapeut følger deg hele tiden, for å sørge for best mulig gjennomføring av tiltakene. Individuell oppfølging er absolutt å foretrekke, sammenlignet med det å bli stuet sammen i grupper der en i større grad må fokusere på en gruppetilnærming i trenings- og behandlingstiltak. Etter hvert blir det også viktig å trekke seg litt tilbake, slik at pasienten selv opparbeider tiltro til vurdering og kunnskap mht egen trening i hjemmetreningsperioder.

Et forprosjekt i regi av Unifob helse i Bergen har konkludert med at behandlingen ved FFMS på Sandane øker livskvaliteten til nakkeslengpasientene.

Nesten alle pasientene som kommer til FFMS har vært syke i mange år. De fleste har prøvd ulike behandlingsformer. Omkring halvparten av dem har opplevd å bli sendt til psykolog, psykiater eller nevrolog. De føler at de er gitt opp av behandlingsapparatet, og de påfører samfunnet store trygdeutgifter.

Et forprosjekt i regi av Unifob helse i Bergen har konkludert med at behandlingen ved FFMS på Sandane øker livskvaliteten til nakkeslengpasientene. Basert på dette ønsker de at det gjennomføres et stort forskningsprosjekt for å dokumentere effekten av behandlingstilbudet.

Unifob helse er kommet til at et slikt forskningsprosjekt vil koste 35 millioner kroner. Prosjektet vil danne grunnlaget for å få etablert en spesialhelsetjeneste for en pasientgruppe som i dag ikke får hjelp ved et eneste sykehus her i landet. Norske sykehus klarer ikke å stille diagnose, ei heller gi behandling til pasienter med såkalte nakkeslengassosierte skader.

Sosial- og helsedirektoratet mente at behandlingen og pasienterfaringene fra FFMS var så interessante at de i 2007 kom med en forespørsel til FFMS om de kunne sende fagfolk til Sandane for å kvalitetsvurdere deres arbeid. FFMS stilte seg positive til dette. Et år senere kom kontrabeskjeden fra direktoratet at de likevel ikke ønsket å vurdere arbeidet. Noen faglig grunn for at de endret standpunkt ble ikke oppgitt.

Om bare alle hadde råd

1500 personer har vært til utredning hos FFMS de siste 10 årene. Disse personene har i stor grad prøvd ut alt av tiltak i lokale og nærliggende områder på sitt hjemsted, både med hensyn til undersøking og rehabilitering. Disse tiltakene har ikke hatt tilsiktet resultat, og de alle fleste er gjengangere i NAV sine trygdeordninger. De fleste har fortsatt et sterkt ønske om å komme tilbake til et mer normalt liv hjemme, i det sosiale liv, og på arbeidet. Derfor tar de på seg betydelige ekstra kostnader med å komme til FFMS på Sandane. Dette fordi regelverket bare gir løyve til refusjon av utgifter til behandling hos nærmeste manuellterapeut. De største kostnadene ligger i reiseutgifter, samt utgifter til kost og losji. Etter å ha arbeidet ettertrykkelig med dette feltet de siste 10 årene har tilstrømmingen av pasienter blitt større og større, selv uten noen som helst form for markedsføring av senteret. FFMS opplever et kraftig trykk av pasienter som ønsker undersøking og rehabilitering, til tross for at de aller fleste må betale størsteparten av utgiftene sine selv.

Pasienter ved FFMS på Sandane mener behandlingen de får ved senteret er svært vellykket.

Pasienter ved FFMS på Sandane mener behandlingen de får ved senteret er svært vellykket. FFMS rapporterer som nevnt tidligere at 70% av de som har vært sykemeldte eller uføretrygdet i minst et år, er tilbake i arbeidsrelatert virksomhet etter endt behandling, og at de sparer samfunnet for 5-10 millioner kroner årlig i trygdeutgifter.

De som kommer til FFMS er de som økonomisk har best utgangspunkt, enten i egen økonomi, en familie som støtter dem økonomisk, eller ved å ta opp lån for å kunne komme til utredning og behandling. De manglende mulighetene til å få refundert reise- og behandlingsutgiftene fører til at de med svakere ressursgrunnlag ikke får tilgang til dette tilbudet.

Referanser

[1] "Evaluation of cervical range of motion and isometric neck muscle strength: reliability and validity." Chiu TT, Sing KL. Clin Rehabil 2002;16(8):851-8.

[2] "Maximal voluntary isometric neck strength deficits in adults with whiplash-associated disorders and association with pain and fear of movement." Pearson I, Reichert A, De Serres SJ, Dumas JP, Cote JN. J Orthop Sports Phys Ther 2009;39(3):179-87.